Tur nr. 410 / 9. - 14. aug. 2011:

 

Saltfjellet (Bjøllådalen) Rana / Saltdal

          Dag 6 - så ørene flagrer 

 

 

Så ørene flagrer

  

Allerede før jeg sovnet i går merket jeg at det var i ferd med å blåse opp, da vinden begynte å røske og rive i teltduken, og utover natta fortsatte det i samme stil. Da jeg våknet utpå morgenen var teltet blitt fryktelig skakt og skjevt, og det var et øredøvende bråk fra den ristende teltduken. Selvsagt burde jeg ha gjort en grundigere jobb da jeg slo opp teltet, men jeg gamblet på at de fine forholdene i går kveld ville vedvare. Det gjorde de ikke! Nok et eksempel på at været i fjellet kan endre seg fort.

 

 

Også nå på morgenen blåste det såpass friskt at det dannet seg bølger på elva. Jeg pakket sekken og gjorde meg klar for siste etappe - nedover mot Lønsdal stasjon.

 

 

La merke til to fjellvandrere som la i vei oppover mot Lønsvatnet da jeg forlot teltplassen, og ved den første elvekryssingen traff jeg på to stykker til. Det var litt mer vann i elva nå enn da jeg gikk oppover her for noen dager siden, men kryssingen bød likevel ikke på nevneverdige problemer. Sekken opplevdes lett, og det var i det hele tatt trivelig å ta seg nedover det slake og lettgåtte fjellterrenget. Kraftanstrengelsen i går kjentes imidlertid godt i beina. 

 

 

Traff på en liten reinflokk på ca ti dyr, før dagens andre elvekryssing ble foretatt. I nordhellinga av Kjemåfjellet satte jeg meg ned ei stund og speidet utover Kjemåvatnet, da jeg innså at jeg hadde veldig god tid på meg. Jammen dukket ikke Helldalisen opp, langt oppe i nord. Den vakre Solvågtinden ved Junkerdalen hadde jeg mye nærmere. En annen fjellvandrer hadde satt seg ned litt nedenfor meg, og nytt den samme utsikten.

 

 

Forbi Kjemåvatnet valgte jeg også denne gangen den "tørre" stien, fremfor å gå helt nede i vannkanten. Her under skoggrensen suste det godt i bjørkeløvet, og jeg fikk en fornemmelse av at sommeren nå virkelig var på hell. Om ikke lenge ville bjørkeskogen stå i gylden høstskrud her oppunder Saltfjellet. Vinden spaknet ikke, men det ble gradvis mildere jo lavere i terrenget jeg kom, og til slutt kunne jeg ta av meg lua.

 

Endelig så jeg den røde stasjonsbygningen foran meg, nede i Lønsdalen, og jeg innså at fjelleventyret snart var historie. Kun noen hundre meter gjenstod, før jeg kunne sette meg ned å vente på toget tilbake til Bodø.

 

 

Like før jeg kom ned til undergangen la jeg merke til to fjellvandrere som holdt på å ta meg igjen, og framme ved stasjonen kom jeg i prat med en kar fra Oslo som ankom samtidig med meg. Sistnevnte hadde tilbragt noen dager øst i fjellene, og det var hans første ukestur noensinne.

 

En times venting gikk helt greit, og vel ombord i togsettet kunne jeg sette meg ned å tenke gjennom turen på nytt igjen - fra begynnelse til slutt. På tross av variable værforhold var det en stor opplevelse å bli nærmere kjent med dette herlige fjellområdet ved polarsirkelen. Lenge før toget var framme i byen var planene om en ny tur i Saltfjellet, allerede til neste år, i emning.