Tur nr. 487 / 18. okt. 2015:

 

Dalselvdalen Rana

          - på krigsstien

 

 

På krigsstien

  

Ideen til denne turen snappet jeg opp på NRK Nordlands ettermiddagssending i fjor en gang. En krigsminnesti hadde nemlig sett dagens lys i liene over Dalsgrenda, sør for Mo i Rana. Dette ble straks notert ned og arkivert i Helgetur-permen under kategorien Rana, i påvente av en passende anledning.

 

Nå i oktober, når jeg var kommet i mål med de fleste litt større turprosjektene for sesongen, fikk jeg for meg å oppsøke den nevnte krigsminnestien. Men til min overraskelse var den ikke omtalt på nett noe sted da jeg prøvde å skaffe til veie informasjon om utgangspunkt, lengde, trasé, osv. Derfor så jeg meg nødt til å gjøre noe rekognosering på egen hånd. Til alt hell viste det seg å være svært godt skiltet da jeg svingte av mot Dalselvdalen, og det var uproblematisk å finne utgangspunktet for stien.

 

 

Til å begynne med var det å følge en grusvei langs den stilleflytende Dalselva. Et par stokkender tok livet fullstendig med ro ute på elva. Over dalen ruvet Kopparnaglen, eller Hauknestinden, med sine karakteristiske glattskurte flåg, men denne grå høstdagen lå toppen godt innhyllet i skyer. Ved et gårdstun tok jeg av fra veien, og begav meg langs en sti oppover lia i nord. God skilting også her - både i form av enkle veivisere og ei info-tavle.

 

 

I dette området var det stor dramatikk for 75 år siden, da den britiske bataljonen Scots Guards i noen maidager 1940 forsøkte å stoppe den tyske unnsetningsekspedisjonen til Narvik. Men alt før britene gikk i land startet dramaet. Sitat fra boka Det lange felttoget, A.O. Åsvang, s. 181 - 182:

Under landsettingen ved Meyerkaia ble de angrepet av tyske fly som gjorde hva de kunne for å bombe skipene i senk. Flyene beskjøt kaiområdet med mitraljøser. De britiske eskortefartøyene bet godt fra seg med luftvernskyts. På en mirakuløs måte kom ingen til skade. Skottene avmarsjerte straks etter landsettingen til Dalselv, ca. 12 km sør for Mo i Rana, hvor de opparbeidet stillinger over en ca. 3 km. bred front på nordsida av Dalselva.

I dagene 12. - 18. mai var det intense kamphandlinger. Bl.a. ble et tysk oppklaringsfly kraftig beskutt, før det mistet høyde og styrtet ved Kildal. Dagen etter fikk skottene inn en fulltreffer på et annet fly. Også dette styrtet og gikk ned ved Lille-Alteren (kilde: Det lange felttoget).

 

 

Sitat fra info-tavlene:

Dalselvbrua sprenges 16. mai og den 17. mai klokken 1530 ankommer de første tyske avdelingene. Britene åpner øyeblikkelig ild med maskingeværer og bombekastere, og den tyske oppmarsjen stanses med tap på tysk side. 

 

Til slutt måtte imidlertid Scots Guards se seg nedkjempet av overmakten:

18. mai, kl. 02.00 angriper tyskerne de britiske stillingene i venstre flanke og i front. Kampene går fra stilling til stilling, men tidlig om morgenen 18. mai må britene trekke seg tilbake. Siste skudd fra britene avfyres fra gården Stien kl. 05.00, 18. mai 1940. Kampene i disse dagene er harde, med tap for både briter og tyskere. Den britiske sperrestillingen er nedkjempet, og veien nordover mot Bodø er åpen.

 

Britiske tap: 70 - 80 døde og sårede.

Tyske tap: 40 døde og sårede. 

 

 

Trekvart århundre seinere trasket jeg altså oppover lia, der Scots Guards lå med mitraljøsene og bombekasterne sine. Jeg slet meg videre oppover langs en tydelig sti, men innså snart at jeg nok ikke befant meg på krigsminnestien lenger. Det gjorde likevel såpass godt for kropp og sjel å få brynet seg i de seige motbakkene at jeg like godt valgte å fortsette. Foreløpig var det ingen utsikt å snakke om, da jeg stort sett var omgitt av granskog på begge sider.

 

 

En fjellvandrer kom gående nedover, og han påstod at jeg snart ville få en flott utsikt. Stien fortsatte visstnok helt til toppen av Hauknestinden. Denne toppen hadde jeg besøkt før, i 2008, men da med utgangspunkt på nordsida av fjellet. I dag ville jeg nøye meg med å komme over tregrensen. Frampå Munderhelleren, vel 330 moh., fikk jeg som forventet en flott utsikt over Ranfjorden, selv om det skyete været gjorde at det ikke var særlig mye annet å se denne dagen.

 

 

Nedover fulgte jeg etter hvert en litt annen trasé, fremdeles langs sti, før jeg til slutt kom ned ved gården Stien (omtalt tidligere i rapporten i forbindelse med krigshandlingene). Her møtte jeg på paret som bor på gården i dag, og jeg kom i prat med dem. De kunne bl.a. fortelle meg at det under krigshandlingene i Dalselvdalen hadde gått granatsplinter gjennom fjøsveggen på gården, som den dag i dag kan ses.  

 

 

Jeg vurderte å følge veien bortover mot Dalselvklubben - et markant nes i Ranfjorden, på nordsida av Dalselvas utløp, men snudde før jeg kom så langt. På vei tilbake mot bilen passerte jeg ei minnestøtte som hedret Scots Guards' innsats i den tidlige fasen av andre verdenskrig. Ei stor info-tavle var dessuten satt opp på stedet, i tillegg til et par benker. Dette er nok det mest logiske stedet å starte, om en vil følge krigsminnestien i hele dens lengde.

 

 

Så var det å skifte klær og legge ut på landeveien igjen, nordover til Bodø - byen som ble lagt i ruiner av tyske bombefly den 27. mai 1940, bare ni dager etter at Scots Guards måtte kapitulere her i Dalsgrenda. Nærmere fem år skulle det som kjent gå, før Norge atter ble et fritt land.