Tur nr. 483 / 22. - 23. aug. 2015:

 

Leirskarddalen Hemnes

          Dag 1 - for åpen scene

 

 

For åpen scene

  

Etter en lengre tur i Saltfjellet, fristet det unektelig å ta livet med ro noen dager. På den annen side hadde jeg markert i kalenderen at det såkalte Klemetspelet i Leirskarddalen gikk av stabelen denne helga, og dette ønsket jeg å ta del i. Dermed var det bare å hive seg rundt!

 

Klemetspelet ble første gang satt opp for to år siden på Jamtjorden, midtveis oppe i dalen, og ble en umiddelbar suksess. I år skulle bedriften gjentas, og det var satt opp fire forestillinger fra fredag til søndag. Handlingen dreier seg om Klemet Persson - en same som bosatte seg under en steinheller øverst i Leirskarddalen, og hans ikke helt uproblematiske forhold til bøndene i dalen. Spelet var en del av Jamtjordmartnan, som ellers bød på salgsboder, utstillinger, foredrag, tradisjonsmusikk og god mat.

 

 

På vei oppover Leirskarddalen var jeg ikke helt sikker på hvor martnaområdet befant seg, men da et jorde stappfullt av biler kom til syne, var det ikke lenger tvil. Etter å ha fått anvist plass for en rimelig penge, ruslet jeg først oppover mot den rødmalte Eivindstua - ei vel 200 år gammel bygning. Folk kom gående ut og inn, og det var tydelig at mange hadde funnet veien til Leirskarddalen denne solfylte lørdagen. En mengde gamle gjenstander var stilt ut. Salg av rømmegrøt var det også.

 

 

På tunet utenfor Eivindstua stod det utstilt gamle nordlandsbåter og en veteranbil. En samisk bokbuss stod også parkert her. Jeg gikk inn i bussen og fant en rekke interessante bøker fra Helgeland, uten at jeg lånte med meg noen.

 

Så var det på tide å bevege seg mot martnaområdet bortenfor ungdomshuset. Sistnevnte skal etter sigende være det største i sitt slag i hele Nordland. Gikk inn for å kjøpe meg ei pølse, da jeg plutselig får se kjentfolk. Dermed ble det slått av en hyggelig prat, før jeg ruslet ut i sola igjen. 

 

 

Jamtjordmartnan har en tidskoloritt fra ca år 1900, noe som gjennomsyrer alt fra klesdrakter til utstillinger og musikk. Dette er på samme tid som da Klemet levde, og det er da også lagt vekt på å framheve den sørsamiske kulturen vel så mye som den gamle bondekulturen.

 

 

Klokka 15:00 skulle det holdes foredrag om båtbyggertradisjonene i Hemnes, og dette var noe jeg fattet interesse for. Dermed var det å komme seg tilbake til Eivindtunet, der en håndfull andre hadde møtt opp for å høre Steinar Jørgensen fortelle.

 

Foredraget tok for seg utviklinga av nordlandsbåten fra vikingtid og fram til i dag, og et viktig bakteppe var Lofotfisket. Den gyteklare skreien, som tiltrakk seg fiskere og fiskerbønder fra hele landsdelen, har etter det vi kjenner til i hvert fall 1000 år lange tradisjoner. I sin tid utgjorde tørrfiskeksporten godt og vel 80 % av BNP, og det er vel ingen overdrivelse å si at tørrfiskhandelen er det nasjonen Norge er tuftet på. Rent etymologisk betyr ordet torsk tørket fisk, mens skrei kommer av å skride (fra Barentshavet).  

 

 

Noen steder spesialiserte seg i å bygge båter - det selvfølgelige framkomstmiddelet i eldre tid - og i Nordland var det særlig tre områder som utpekte seg i så måte: Bindalen, Rana-bygdene (herunder Hemnes) og Saltdalen. Alle stedene lå inne i fjorder og hadde rikelig tilgang på tømmer. Kunnskapen var stor om hva som måtte til for å lage en god båt. Det begynte med at man satte strenge kvalitetskrav til trærne som skulle nyttes til båter, som burde vokse på flate moer.

 

Nordlandsbåten var kjent for å være lettrodd, og den kom i en rekke varianter, alt etter behov. Gjennom tidene har flere forbedringer funnet sted, men grunnformen har forandret seg lite og har sine røtter i vikingtida. Teknikken med å klinke sammen båtbordene med såkalt båtsaum, altså nagler av jern, har like lange aner. I tidligere tider hadde også båtbyggeren ofte rollen som smed. Ordet båtsaum er en levning fra før jernalderen, da skroget bestod av sammensydde dyreskinn.

 

 

I dag er de gamle båtbyggertradisjonene i ferd med å dø ut, og kun noen få idealister holder kunnskapen i hevd. Etter et interessant og tankevekkende foredrag, tuslet jeg bortover mot martnaområdet igjen. Jeg tok en titt i de mange salgsbodene, som kunne tilby både håndverk og gårdsprodusert mat av ypperlig kvalitet. Bl.a. var Sæterstad gård i Varntresk representert med en del av sine produkter.

 

Jeg hadde ikke skaffet meg billett til Klemetspelet på forhånd, men da det var plasser igjen til alle de gjenværende forestillingene, ordnet det seg. For kr. 400,- kjøpte jeg billett til forestillingen som begynte klokka 17:00. Før det var på tide å trekke ned mot spelområdet, fikk vi et såkalt forsnakk om spelet, der tilhørerne ble introdusert for konteksten og handlingen i grove trekk. I et skrånende jorde var det satt ut benker for publikum, med friluftsscenen rett nedenfor.   

 

 

Så var teaterforestillingen i gang med den legendariske skikkelsen Klemet Persson (1833 - 1915) og hans kone Anna (1838 - 1923) i hovedrollene. Mens det samiske paret drev et lite småbruk ved Tängvattnet i Sverige, ble tilværelsen brått forandret. Sitat fra Klemetspelets informasjonshefte:

Naboen kom og beskyldte Klemet for å ha gannet hesten hans så den ble blind. Det ble en krangel som endte i slagsmål der Klemet drog kniven og skadet naboen. Klemet skjønte at hendelsen ville få rettslig etterspill, så han tok med seg familien sin og dro over til Norge.

 

Etter å ha fått husly på gården Fjelldal i Leirskarddalen, forsvant Klemet da våren kom:

Da han kom tilbake sa han til Anna at nå hadde han funnet en ny heim til dem. Han tok alle med til en heller som han hadde kledt inn med torv som var stablet opp etter bjørkestranger. Der skulle dyra være i en ende, mens familien skulle bo i den andre enden. Ei vannkilde kom opp inne i helleren, så de hadde innlagt vann. Denne heimen ble etablert andre halvdel av 1880-tallet.

 

 

Videre står det å lese:

Klemet var svært kunnskapsrik. Han kjente til mange planters egenskaper og laget medisiner både til folk og dyr. Han var derfor en ettertraktet dyrlege og medisinmann, og det går mange historier om ferdighetene hans. Den mest kjente er kanskje da han fikk kreft i leppa. Legen forberedte han på at han hadde ikke lenge igjen. Klemet laget da en mikstur av planter, smurte den over leppa og skar leppa vekk med kniven. Klemet levde i mange år etterpå, men han var ikke noe vakkert syn.

 

 

Ellers er Klemet bl.a. kjent for å ha vært fjellfører for pionerene i Okstindan:

Rundt århundreskiftet var det mange fjellmenn og geologer som søkte til Okstindområdet. Blant disse var franskmannen Charles Rabot og nordmannen Adolf Hoel. De nyttet Klemet som fjellfører. Han ble betegnet som intelligent og med en god iakttagelsesevne. Han var godt kjent, visste hvor elver kunne forseres og tok seg fram om tåka la seg over tindene. Det ble også nevnt at han var en mester til å lage bål.

 

 

Spelet var over og de medvirkende fikk sin velfortjente applaus. Ideelt sett burde man nok sett den siste forestillingen, da effektene utvilsomt kommer bedre til sin rett i mørket. Nå var det slik at man til dels ble blendet av sola. Likevel var det en flott opplevelse.

 

Fortsatt var det folksomt på martnaområdet. At Leirskarddalen er den flotteste av dalene på  Helgeland har jeg ment lenge, i hvert fall av de som har bosetting. Og nå i den lave kveldssola tok dalen seg ekstra bra ut, flankert av bratte fjell på begge sider. Innerst i dalen ruvet den over 1800 meter høye Okstinden, samt en av Okskalvan. Det milde suset fra Leirelva i bakgrunnen blandet seg med stemmer og lystig latter, og det var tydelig at folk trivdes her på Jamtjorden.

 

 

Før jeg ville trekke meg tilbake og sette kursen oppover mot Leirbotnet, innerst i Leirskarddalen, var det en ting som gjenstod for mitt vedkommende. Jeg ville gjerne ta en titt på utstillingen i fjøsen, der Jørn Langseth hadde stilt ut sørsamisk kunst.

 

Her var det mye å feste blikket på. Ikke minst var den rikholdige samlingen av gamle bilder interessant - mange av dem tatt av geologen og polarforskeren Adolf Hoel (1879 - 1964). På noen bilder var Klemet Persson avbildet, og han hadde en slående likhet med karakteren i spelet, gestaltet av Simon Issát Marainen. I tillegg var det utstilt klesdrakter, våpen, redskaper m.m. Særlig fascinerende var ei såkalt runebomme, som var sentral i den sørsamiske sjamanismen, helt til misjonærene kom på banen.

 

 

Jeg kjøpte med meg et par Klemet-øl, produsert av Hemnes mikrobryggeri, samt ei ekstra pølse med prød, før jeg fant veien oppover mot Leirbotnet. Tanken var å slå opp teltet, men jeg fant ut at det var like greit å legge setet bakover i bilen, for så å åle seg inn i soveposen. Og slik ble det.