helgetur.net 
- på tur i natur og kultur på Helgeland 
   Home      482 Saltfjellet 2
 
Tur nr. 482 / 17. - 21. aug. 2015:
 
Saltfjellet (Semskdalen) Rana / Saltdal
          Dag 2 - nåla i høystakken
 
 
 
 
Kartlink
 
 

 
 
 
 
 
 
 
 
nn 
 
Dag 2: Ruovddevárre / Lønstinden
Start:
11:25
Framme: 12:35 (Ruovddevárre) / 15:25 (Lønstinden) / 16:20 (topp 1376) 
Tilbake:
17:55
Vær:
Sol fra klar himmel.
 
 
 
 
Nåla i høystakken
  
Det var herlig å stå opp til et fjellandskap badet i sol. Planen for dagen var først å bestige Ruovddevárre, en langstrakt rygg vest for teltplassen, for deretter å ta meg til topps på den navnløse topp 1376 og Lønstinden. Litt seinere på dagen ville jeg bryte leir og legge i vei sørover mot Semskdalen.
    
 
 
 
Ruovddevárre frister i vest. 
 
 
 
Jeg begav meg vestover langs den T-merkede stien, som passerte like ovenfor teltplassen, før jeg tok av og fulgte ryggen oppover Ruovddevárre. Terrenget var fint hele veien oppover. Rumpetaska - som svært sjelden er med på tur - var fin å ha. Kun ei drikkeflaske og en pakke havrekjeks hadde jeg med meg, i tillegg til kamerabagen. Solkrem hadde jeg imidlertid ikke greid å få med meg til Saltfjellet. På ei snøfonn skremmer jeg plutselig opp en flokk rein, før de springer i skjul.
 
 
 
 
Denne forsamlingen stusser nok litt på det tobeinte vesenet som kommer gående.
 
 
 
 
 
Jeg nærmer meg toppunktet.
 
 
 
En knøttliten varde møtte meg på toppen av Ruovddevárre (1294 moh.). I finværet hadde jeg en strålende utsikt i alle retninger, fra Okstindan i sør til Børvasstindan i nord. I sør ruvet det over 1500 m høye Semskfjellet, mens jeg i nord hadde den nesten like høye Lønstinden, som jeg også hadde et håp om å bestige. Jeg så dessuten søre Bjøllåvatnet, der jeg hadde teltleir i 2011. For øvrig var dette kun min andre lengre tur i Saltfjellet. Til sammenligning har jeg 13 langturer i Børgefjellet på baken.
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
Semskfjellet (1531 moh.) i sørøst er blant de høyeste toppene i det vidstrakte Saltfjellet.
 
 
 
Det bar så nedover Ruovddevárre igjen, før jeg satte kursen tvers over Raudiskardet og oppover fjellsida mot Lønstinden. Så at en gjeng på fem personer med full utrustning kom vandrende langs stien fra vest. Mulig at det fortonet seg rart for dem at jeg kom gående på tvers av skardet og fortsatte oppover fjellsida på nordsida. Noen minutter seinere så jeg imidlertid at følget hadde foretatt lettelser i antrekket og staket ut samme kurs som meg selv - mot Lønstinden.
 
Terrenget var røffere enn hva tilfellet var oppover Ruovddevárre, med mye stein. Men jeg fikk da snirklet meg oppover, kun avbrutt av små drikkepauser. Kragen på skjorta hadde jeg brettet opp, i et forsøk på å beskytte den tynne huden i hals og nakke for den ubarmhjertige sola.
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
Utsikt fra Ruovddevárre mot sør. Den langstrakte Bjøllådalen kan fornemmes med Okstindan i det fjerne.
 
 
 
Topp 1376, vest for Lønstinden, har svært lav primærfaktor og kan vel neppe regnes som en selvstendig tind. I virkeligheten er det enden på Lønstindens vestrygg. Jeg ville likevel ta meg opp dit, da toppen utgjør et signifikant høydepunkt på Ranas kommunegrense. "Tabben" var imidlertid at jeg var så fokusert på å ta meg oppover at jeg blingset på den formløse topp 1376. Jeg var allerede på god vei oppover mot Lønstinden - og å snu var et ikke-tema.
 
Med ett oppdager jeg at kamerabagen er borte! Jeg må ha satt den fra meg i steinura et sted, under en drikkepause. Fortvilelsen er til å ta og føle på. Å finne igjen den lille bagen i den enorme steinura er vel som å finne den berømte nåla i høystakken - tilnærmet umulig! Jeg bestemmer meg uansett for å bestige Lønstinden, og heller prøve å lete etter kamerabagen på tur nedover. Tanken om å fortsette til Semskdalen allerede i ettermiddag er forresten bare å glemme, innser jeg.
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
 Mot søre Bjøllåvatnet sett fra Ruovddevárre.
 
 
 
 
Kun et halvt minutt etter at jeg hadde kommet meg til topps, kom den første av følget på fem opp. Vedkommende forteller at de er studenter ved universitetet i Oulu, Finland, og at de har hatt tilhold i Saltfjellet i nærmere en uke. Fortsatt har de noen dager igjen før de må vende tilbake.
 
På vei nedover hilste jeg på resten av finnene. Jeg hadde et ørlite håp om å finne igjen kamerabagen, selv om fornuften tilsa at det var svært lite sannsynlig. En ting var et tapt kamera, men at jeg skulle sitte igjen uten bilder fra turen var like ille å tenke på. Man skulle jo vært synsk, tenkte jeg. Et par ganger syntes jeg at jeg så bagen, men det var selvsagt bare mørke steiner. På rent innfall justerte jeg kursen noe - og der - der var den! Kamerabagen - bare fem meter unna meg. Det var ikke til å tro.  
 
 
 
 
 
 
 Jeg blir så glad over å finne igjen kamerabagen med kameraet i at jeg må forevige den.
 
 
 
 
Jeg nærmest jublet over funnet, da jeg for lengst hadde begynt å innstille meg på at kameraet med alle bildene var tapt. Det første jeg gjorde var da også å knipse et bilde av funnet og funnstedet. Med lette skritt fortsatte jeg langs fjellryggen bortover mot topp 1376, som jeg klarte å unngå på vei oppover, men som jeg nå ville plukke med meg. Det var herlig å være i høyfjellet på en dag som denne, men jeg merket også at jeg begynte å bli brent av den intense sola.
 
 
 
 
 
Den noe anonyme topp 1376 som jeg på vei oppover blingset på, tar jeg med meg på nedoverturen. 
 
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
Med kameraet i hende igjen kan jeg fotografere Lønstinden, som jeg nettopp har besteget.
 
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
Saltfjellet for mine føtter.
 
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
En innholdsrik dag - på godt og vondt - går mot kveld.
 
 
 
 
Vel nede ved teltet igjen, etter å ha besteget Ruovddevárre, Lønstinden og topp 1376, kjente jeg det i beina. Det var godt å krype ned i soveposen og etter hvert innta dagens middag, etterfulgt av kaffe med tilbehør. Godt og vel 35 rein og 12 ryper ble observert i løpet av dagen.