Tur nr. 481 / 14. aug. 2015:

 

Snøfjellet (Snøtuva) Rana

          - i tolvte time

 

 

I tolvte time

 

Da jeg i fjor hadde tenkt meg til topps på Snøtuva i Rana, kom jeg meg aldri til utgangspunktet pga. en bomvei. Den gang var tanken å starte fra nord. Seinere hadde jeg blitt klar over at et adskillig bedre alternativ var å starte fra sør. Jeg hadde nemlig oppdaget at anleggsveien til Holmvatnet, nord for Utskarpen, hadde blitt forlenget med mange kilometer innover fjellene - uten at dette kom fram på kartet. Da veien visstnok var åpen for allmenn ferdsel, satset jeg på å unngå en ny bomtur.

 

For første gang denne sommeren var det meldt et vedvarende høytrykk som skulle vare en ukes tid, og allerede i kveld skulle finværet nå Helgeland. Dette passet meg aldeles utmerket, da jeg begynte andre del av ferien nå. På Mo begynte skydekket å sprekke opp, og da jeg hadde snirklet meg innover den vel 12 km lange anleggsveien mot Holmvatnet / Fagervollvatnet var fargen på himmelen blitt blå. Ved et veidele inne i fjellene parkerte jeg, og først i fem-tida var jeg i gang - lovlig seint på dagen!

 

 

Dessverre ble det en kronglete start i et noe uoversiktlig landskap bestående av tverrgående rygger og nakne sva. Gjorde et par feilvurderinger mht. rutevalg, og det ble litt hit og litt dit - noe jeg sløste bort verdifull tid på. Vi var tross alt midtveis i august, og mørket kommer fort. Men omsider fikk jeg da rotet meg fram til foten av Snøfjellet. Etter å ha tatt meg opp ei småbratt kneik, der det til min overraskelse var utlagt tau, kunne jeg følge ei slak snørenne oppover fjellet.  

 

 

Resten av turen østover mot toppen var i grunnen grei skuring. For det aller meste var det snødekke - kilometer etter kilometer, og konsistensen var bra - ikke for hard og heller ikke for laus. Ingen tvil om at Snøfjellet bærer sitt navn med rette!    

 

 

Kun femti meter unna toppen fikk jeg øye på varden (1196 moh.). Herfra kunne jeg se sørøstover mot tettbebyggelsen på Hauknes. Selve Mo i Rana ble imidlertid liggende i skjul. Ellers hadde jeg bl.a. utsikt mot Svartisen, Okstindan og mange av kystfjellene helt ned til Vega.

 

 

Klokka hadde passert ni, så det ble kun litt drikke og noen munnfuller med nøtter, før jeg måtte begi meg tilbake. Det store spørsmålet var om jeg greide å rekke ned i tide, før augustmørket senket seg. Det var greit å kunne følge sine egne spor i snøen på tilbaketuren, og jeg prøvde å holde et høyt tempo. Enkelte strekk jogget jeg til og med. Sola gikk ned bak fjellranden i nordvest, og jeg visste at om en times tid ville mørket for alvor falle på.  

 

 

For noen år siden ble jeg overrumplet av mørket på vei ned fra en av Okstindan, og så meg rett og slett nødt til å vente noen timer i ei fjellside til lysforholdene ble såpass gunstige at det lot seg forsvare å fortsette nedover mot Røssvatnet. Noe tilsvarende håpet jeg for all del å unngå nå.

 

 

Frustrerende nok bommet jeg på ideallinja ned fra Snøfjellet, sånn at jeg havnet i et bratt og krevende lende. Hadde det gått unna fram til nå, så gikk det nedover her tilsvarende sakte. Men til slutt fikk jeg karret meg ned på et vis. Fremdeles gjenstod det drøyt tre km i et knausete og uoversiktlig terreng, og det ble mørkere for hvert minutt som gikk. I tolvte time fikk jeg basket meg ned til anleggsveien, som jeg fulgte tilbake til bilen.