helgetur.net 
- på tur i natur og kultur på Helgeland 
   Home      475 Vaeroeya 2
 
Tur nr. 475 / 19. - 22. jun. 2015:
 
Værøya Værøy
          Dag 2 - i lundehundens rike
 
 
 
 
Kartlink
 
 
 
75 bilder uten tekst
 
 
 
 
 
 
nn 
 
Dag 2: Måstad
Start:
15:20 (tur til Måstad) 
Framme:
21:30
Tilbake:
00:45
Vær:
Delvis skyet / sol.
 
 
 
 
I lundehundens rike

Første post på programmet i dag var å gå det korte stykket langs grusveien til den etter hvert så omtalte sjokoladefabrikken, som holder hus i tårnet ved den nedlagte flyplassen på Trollhavna. I elleve-tida trasket vi i vei.
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
Flott utsikt mot Mosken og Moskenesøya. 
 
 
 
På vei mot sjokoladefabrikken ville jeg ta en titt på den 800 m lange flystripa, som går parallellt med veien (øverste bilde). Den bar preg av manglende vedlikehold, med gresstuer som stakk opp overalt gjennom asfalten. Værøy lufthavn ble åpnet i 1986, men eksisterte bare i knappe fire år, da den ble stengt etter den tragiske Værøy-ulykken i 1990. Like etter avgang en vindfull aprildag dette året styrtet Twin Otter-flyet i havet, og samtlige fem ombord omkom. I 1992 ble Værøy lufthavn offisielt nedlagt.
 
I dag betjenes Værøy av helikopter - for øvrig landets eneste regulære helikopterrute. Dette tilbudet har eksistert helt siden 1973, men ble naturligvis overflødig da den nye kortbaneflyplassen stod ferdig. I 1993 ble helikopterruta gjenopptatt, men denne var midlertidig, og først i 1997 kom det på plass en permanent ordning med helikopterrute til fylkeshovedstaden Bodø. Den gamle flystripa er nå i privat eie, men grunneier tillater småfly å benytte seg av den (kilder: luftfartshistorie.no og wikipedia.no).
 
 
 
 
25 år har gått siden flyplassen på Værøy ble nedlagt.
 
 
 
Inne i det gamle flytårnet ble vi ønsket velkommen av Jeanette Johansen, som er driver av Lofoten Sjokolade AS. Her var det virkelig noe for enhver smak, og hun kunne friste med flere hyllemeter med håndlaget kvalitetssjokolade i alle tenkelige og utenkelige varianter.
 
Det er i grunnen en ganske vill ide å gå i gang med å etablere en sjokoladefabrikk på et sted som Værøy, og Jeanette møtte da også nok av motforestillinger i oppstartingsfasen. Men det hele viste seg liv laga - og vel så det! Produksjonen kom i gang i 2008 og siden den gang har det bare gått en vei. Norske så vel som utenlandske filmteam har besøkt den unike bedriften på Trollhavna, og tv-programmene er blitt vist i en rekke land. I dag leverer Lofoten Sjokolade sine utsøkte produkter langt utover landegrensene.
 
 
 
 
Lofoten Sjokolade holder til i det gamle flytårnet.
 
 
 
 
 
Jeanette Johansen kan friste med mye godt.
 
 
 
Det ble selvsagt handlet inn litt, både til oss selv og til andre. Jeanette kom med tips om forskjellige steder vi burde ta turen innom på øya, og hvis bare tida strakk til utelukket vi ingenting. Men nå var det rett tilbake til Nordlandshagen, hvorfra vi skulle følge den gamle ferdavegen langs havet til fuglefangergrenda Måstad. Framme ved p-plassen traff vi på et tysk ektepar i bobil godt oppi årene. Min haltende skoletysk fikk kjørt seg, da tyskerne nesten ikke snakket et ord engelsk.
 
 
 
 
Den vel seks km lange ferdaveien til den avfolkede grenda Måstad, er neste post på programmet.
 
 
 
Med hver vår lettpakkede sekk la vi i vei langs yttersida av Værøya fra teltplassen vår - spent på hva dagen ville bringe av inntrykk og opplevelser. Vi hadde ikke gått mange skrittene før jeg oppdaget at det tok av en merket sti oppover et bratt skard - noe som var svært praktisk med tanke på en eventuell fjelltur i løpet av morradagen. Veien til Måstad ble straks til en sti, som slynget seg langs yttersida, med bratte fjell over oss og ei uendelig havflate under oss.
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
 Vi legger Nordlandshagen bak oss, og begir oss mot fuglefangergrenda Måstad.
 
 
 
 
Igjen møtte vi på det tilårskomne tyske ekteparet, før et ungt nederlandsk par kom gående. Disse slo vi av en lengre prat med, og det viste seg at det var de som hadde teltet sitt stående i Nordlandshagen, et stykke bortenfor vårt eget. De hadde vært i Lofoten i lengre tid og var fra seg av begeistring for naturen - selv om sommertemperaturene ikke virket like imponerende. De frarådet oss å ta avstikkeren bortover til fuglefjellet noen km lenger fram, som opprinnelig tenkt, da det var tunggått og lite fugl å se.
 
Plutselig dukket ei av fjelløyene i Røst kommune opp i synsranden. Etter alt å dømme var det nok det 259 m høye Storfjellet vi skuet mot - drøyt tre og ei halv mil lenger ut. Den bratte lia tok etter hvert slutt, og lendet så ut til å bli noe mer medgjørlig videre.
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
 
 Storfjellet i Røst kommune kommer til syne.
 
 
 
 
Det var på tide med lunsj, som bestod av tapas. Vi gaflet i oss den ene godbiten etter den andre, før det var på tide å legge i vei videre. Mens vi satt og spiste kom tre damer fra Vestvågøy gående, som hadde sine betraktninger om veien videre til Måstad, der de kom gående fra. De påstod at det fremdeles var en del røft terreng som måtte forseres. Vi ble enige om at jeg skulle fortsette til Måstad alene, mens Helle etter hvert ville begi seg tilbake mot Nordlandshagen.
 
 
 
 
 
Tapas til lunsj. 
 
 
 
 
Sekken ble parkert, før jeg trasket i vei. Noe steinete var det her og der, men lett framkommelig overalt. Ved stranda nedenfor teltet vårt hadde vi i går kveld beundret den karakteristiske steinklippen Heimertussen. Nå dukket Yttertussen opp rett ved stien, og denne hadde tydelige menneskelige trekk. 
 
 
 
 
 
Jeg lister meg forbi trollet Yttertussen.
 
 
 
 
Fra å ha beveget oss langs yttersida av Værøya hele veien, smatt jeg nå gjennom Eidet og over til Måstadhalvøya. I området rett før man går over Eidet var det tydelige spor etter veibygging fra hine hårde dage, i form av en ufullført steinsatt veitrasé.
 
Eidet er et interessant sted både i geologisk og arkeologisk forstand. Det 3-400 smale passet som forbinder Måstadhalvøya med resten av Værøya danner en geologisk grense mellom de "egentlige" Lofotfjellene og Måstadhalvøya, som ifølge geologene skal være 800 millioner år yngre. Her skal også finnes tre hustufter fra henholdsvis bronsealderen og tidlig jernalder, uten at jeg tok meg tid til å lete etter dem (kilde: Veien til de gamle fuglefangernes grend i boka Ferdaveger - Vandringer i Nordland).
 
 
 
 
 
Etter å ha tatt meg gjennom Eidet får jeg Vestfjorden på venstrehånda, før det bærer oppover Klømra.
 
 
 
 
I Klømra - på innersida av Måstadhalvøya - ble lendet bratt igjen. Men det føltes aldri utrygt, da veitraséen var tilstrekkelig brei. Jeg hadde nå snart gått hele den gamle ferdselsåra mellom Nordland og Måstad til ende, og husene i Måstad kom til syne. Det gamle veifaret er for øvrig avbildet på omslaget til boka Ferdaveger - Vandringer i Nordland - ei bok som inngående beskriver gamle ferdselsveier, ofte med stor kulturhistorisk verdi, fra så godt som samtlige kommuner i Nordland fylke.
 
Sitat fra nevnte bok, s. 254:
Veiprosjektet ble satt i gang som nødsarbeid til 2 kroner dagen. Arbeidsfolk var det nok av, og for å forsere arbeidet startet man like godt veibyggingen både i Måstad og på Nordland. På Nordland gikk arbeidet med stormskritt gjennom det flate lendet. Da arbeidslaget kom til Skiphalsen, der flatlandet går over i ur, ble jobben straks vanskeligere. Etter noen år stoppet bevilgningene - og arbeidet med.
 
På Måstadsiden jobbet man iherdig, og godt hjulpet av dynamitt sprengte man seg inn i fjellsida. Ved Klømra hang arbeidsfolket i tau til de etter mye arbeid fikk et lite fotfeste i lia. Arbeidet gikk seint, men folket sto på.
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
Forbi Klømra var det langt fra uproblematisk å anlegge vei.
 
 
 
 
Godt utpå kvelden var jeg framme i Måstad, og jeg vandret mellom de gamle trehusene. Den en gang så livskraftige bygda er i dag avfolket, men de fleste husene blir fremdeles holdt godt i hevd. Sitat fra info-tavla på stedet:
I Måstad bodde det opptil 150 mennesker, men mangelen på vei, strøm, havn og kai gjorde at stedets eneste butikk ble lagt ned i 1940. Skolen fikk samme skjebne få år senere. I 1974 forlot de siste innbyggerne stedet. Kulturmiljøet omfatter i dag bygninger fra slutten av 1800-tallet og tidlig 1900-tall, hovedsakelig våningshus samt tufter og ruiner, steinbygde båtstøer, vorrer og steingjerder.
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
Måstad og Måstadvika.
 
 
 
 
Noe av det første jeg la merke til var de mange steingjerdene som gikk nedover mot fjæra - en tydelig teiginndeling av jordbruksarealet. Folk var det også her, og et aggregat gikk for fullt ved et av husene. Ble stående og beundre ei usedvanlig forseggjort og fint oppmurt båtstø. Det var en atmosfære av gammel tid her denne midtsommerkvelden, og jeg kunne bare forestille meg hvordan Måstadfolket hadde levd sine liv her og høstet av så vel havets som av fuglefjellets overskudd.
 
Grenda har da også vært noe helt utenom det vanlige. Sitat fra info-tavla:
Måstad er gjennom sin historie og beliggenhet en av de mest unike grender i Norge. Her har det blitt drevet kombinasjonsbruk med fiske, jordbruk og fuglefangst kanskje så langt tilbake som vikingetiden. Men det spesielle med Måstad var først og fremst fuglefangsten som var viktig både for sjølberging og ga en kjærkommen ekstrainntekt. Fuglekjøttet ble enten tilberedt ferskt eller saltet i tønner, mens fjær og dun ble solgt.
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
I fuglefangernes grend.
 
 
 
 
I boka Alt for Norge - Historien om et utvær av Pål Espolin Johnson (utgitt i 1975) - et verk viet fullt og helt det gamle Måstad-samfunnet - får vi et unikt innblikk i hverdagslivet i grenda fra 1909 og framover. Det som slår en, er hvor mye naturkunnskap disse menneskene var i besittelse av, og hvordan arbeidsoppgavene skiftet i takt med naturens syklus og årets gang. Boka kom i grevens tid, da hovedinformanten, Magda, gikk inn i sitt 91. år da boka kom ut og Måstad var i ferd med å bli avfolket.
 
Et utdrag:
Så snart Lofotfisket var over, vendte de havet ryggen og ble fjellfolk. I noen travle vår- og sommermåneder var det mennesker å se både sent og tidlig på stien oppe i fjellsiden. Hålihalsen var den farligste delen av stien. Det hendte den tok menneskeliv.
 
Under dem lå Røsthavet, og som en bred uhyggevekkende brem langs landet - fallgarden. Grønne flekker i blått hav, og hvite lysende skumskavler i det grønne. Og bortenfor alt lå Røst kastet i havet. Stavøya som en halefinne bratt i været. Vedøya og Storfjellet sveiset sammen til en rund og stor hvalrygg. Nykene lengst borte - som tre musetenner opp av ingenting. Men tidlig lærte de at kom skodda sigende, måtte de bruke vettet.
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
Av vel to millioner lundefugl på det meste, hentet Mostingene ut opp mot 15.000 lundefugl i året.
 
 
 
 
Jeg befant meg altså i fuglefangernes grend - men også i lundehundens rike. I fuglefangsten benyttet nemlig mostingene seg av lundehunden - en av Norges sjeldneste hunderaser. Samtlige nålevende individer av rasen norsk lundehund kan føres tilbake til nettopp Måstad. Hunderasen har flere bemerkelsesverdige særtrekk. Den har f. eks. minst seks tær på hvert bein, er i stand til å lukke ørene, samt at den kan legge hodet rett bakover på ryggen.
 
Lundehunden ble beskrevet første gang i 1590. Tre teorier finnes om rasens opprinnelse. Den første går på at den er et resultat av selektiv avl på buhund. I den andre teorien holdes det fram at lundehunden er mye eldre enn buhunden, og kanskje etterkommer av en forhistorisk hundetype. I såfall går lundehundens røtter tilbake til tida før siste istid. Den tredje teorien er at lundehunden nedstammer fra såkalte urhunder. Rasens ekstreme anatomi er til støtte for dette, men ingen av teoriene er bevist.
 
Det som imidlertid er sikkert er at det var på hengende håret at ikke denne eldgamle hunderasen ble utryddet. I 1940 fantes det kun omkring 50 lundehunder - alle som en lokalisert i Måstad. Året før hadde tre tisper og en hannhund blitt sendt til en oppdretter på Hamar - noe som ble rasens redning, fordi samtlige av de resterende hundene på Måstad døde av valpesyke i 1941, etter å ha blitt smittet av en tysk schäferhund (kilde: wikipedia.no).
 
 
 
 Klikk på bildet for å forstørre.
 
På vei tilbake ser jeg rett over Måstadvika mot Sanden og Repphellaren.
 
 
 
 
Det var på tide å komme seg tilbake. Oppe i Klømra stanset jeg opp. Herfra hadde jeg fri sikt over Måstadvika mot Sanden (eller Puinn Sanden, som værøyværingene kaller den flotte sandstranda). Like ovenfor stranda ligger to såkalte kysthuler. Den ene av dem, Repphellaren, er som en stor katedral. Den andre, noen hundre meter bortenfor og atskillig smalere og mer utilgjengelig, skjuler 3.000 år gamle hulemalerier - omtrent like gamle som bronsealdertufta i Eidet (kilde: geo365.no).
 
I planleggingsfasen av Værøy-turen hadde jeg et visst håp om at Helle og jeg greide å skaffe båtskyss til Sanden for en rimelig penge, selv om jeg vel visste at det kunne bli vanskelig. Jeg smatt gjennom Eidet og mot yttersida av øya. Den godslige Yttertussen ble passert, før sekken, som stod akkurat der jeg satte den, ble akslet på. Mot slutten av turen fikk jeg se Helle et stykke foran meg, og den siste biten tilbake til teltet i Nordlandshagen gikk vi i lag, med midnattssola rett i fleisen.