Tur nr. 475 / 19. - 22. jun. 2015:

 

Værøya Værøy

          Dag 1 - fuglefangernes øy

 

 

Fuglefangernes øy 

 

Værøya, ytterst i Vestfjorden, hadde vært diskutert som et interessant turalternativ før, men i år hadde øya høyeste prioritet. Så da værprognosene viste sol og finvær i dagene før sankthans, var veien fra ord til handling kort. Med to velfylte sekker, telt, soveposer, vanndunker og kjølebag, gikk Helle og jeg om bord på ferga Værøy, som skulle frakte oss langt til havs - først til Røst, og derfra til Værøya. Vi kunne saktens benyttet oss av helikopterruta, men det ville i såfall blitt vesentlig dyrere.

 

Det var mange grunner til å besøke Værøya. I tillegg til den særegne naturen milevis ute i havet, har øya en unik kulturhistorie. Tradisjonen med fangst av lundefugl er godt dokumentert - med eller uten lundehund - en spesialtilpasset hunderase som ble alet opp her ute. Mindre kjent er nok ørnefangsten som foregikk kun med bruk av hendene - også dette en flere hundre år lang tradisjon. At min egen morfar i sin ungdom hadde jobbet som dreng ved prestegården på 1930-tallet, var også et trekkplaster.

 

 

Etter en seks timer lang og behagelig sjøreise, kunne vi stige i land på Værøya utpå kvelden. Som en del av planleggingen hadde jeg forhørt meg med Værøy kommune angående bil- og båtskyss, da turistinformasjonen ikke var åpnet for sesongen ennå. Som forventet stod en taxi klar til å frakte oss hvor enn vi måtte ønske på den naturskjønne øya, og uten betenkningstid var svaret Nordlandshagen! Den joviale drosjesjåføren viste oss hvor vi kunne fylle ferskvann på dunkene våre, før vi kjørte.

 

Veien slynget seg gjennom tettbebyggelsen på Sørland og utover til Nordland. I motsetning til det øvrige Lofoten, der man skiller mellom "yttersida" og "innersida" av Lofotveggen, opererer man med begrepene "sørsida" og "nordsida" på Værøya. Navnet skal komme av norrønt veðr, som kan sikte til at det er værhardt (kilde: snl.no), og har altså ingenting med fiskevær å gjøre, som man kanskje kunne tro. Grovt sett brukes på Værøya når det er snakk om selve øya, mens i Værøy brukes om kommunen.

 

 

Før vi gjorde opp for oss, fortalte sjåføren i positive ordelag om elektronika - og naturfestivalen Midnight Sun Festival som gikk av stabelen for første gang i fjor sommer nettopp her i Nordlandshagen, og som samlet et stort og til dels internasjonalt publikum. Etter planen skal en ny festival arrangeres i 2016. For oss som søkte naturens stillhet, passet det imidlertid bra at det var freden og roen som hersket her nå. Kun ett telt var å se i Nordlandshagen denne kvelden.

 

 

Det var grønt og fint overalt - fra fjære til fjell - slik det jo er i Lofoten. Gikk litt rundt omkring for å finne den ideelle teltplasen, og endte opp med et sted på øversida av den gamle ferdselsveien til Måstad. Like bortenfor stod en platting med et par flate steinblokker oppå, som egnet seg utmerket til langbord. Denne anretningen fungerte visstnok som bar under festivalen, og den gjorde i høyeste grad nytten for oss også. Mens jeg satte opp teltet, begynte Helle med maten.

 

Helle har det gjerne med å overraske på slike turer, og jeg var ikke før ferdig med teltet før det vanket et glass Irish Coffee. Middagen ble inntatt ved midnatt, denne lyse midtsommernatta. Selv om været var godt, var det langt fra noen sommervarme å skrive hjem om. Men med klær nok var det likevel en fornøyelse å være her. Med Nordlandshagen som utgangspunkt skulle vi se og oppleve det Værøya hadde å by på av natur- og kulturopplevelser de neste dagene.

 

 

Gode og mette ruslet vi ned på sandstranda. Den karakteristiske Heimertussen - en vel ti meter høy steinformasjon like bortenfor stranda - måtte også tas nærmere i øyesyn. Det var litt uvirkelig å være her, på dette stedet som vi noen mørke vinterkvelder satt og planla tur til. På denne årstida er mørket fordrevet til fordel for ei sol som skinner både dag og natt. I løpet av natta ble vi vitne til noen magiske synsinntrykk, der Mosken og Lofotodden til stadighet skiftet sjatteringer. 

 

Et par turgåere var alt vi så av folk denne kvelden. I tillegg ble ei ørn observert. Ellers fikk vi være for oss selv. I morra ventet nye opplevelser, da vi bl.a. hadde planlagt å gå den vel seks km lange ferdavegen mot Måstad - de gamle fuglefangernes grend og lundehundens opprinnelsessted.