helgetur.net 
- på tur i natur og kultur på Helgeland 
   Home      470 Bindalshalvoeya
 
Tur nr. 470 / 2. apr. 2015:
 
Bindalshalvøya Bindal
          - den siste hvile - fra hedenske hauger til vigslet jord
 
 
 
 
Kartlink
 
 
 
  
 
 
nn 
 
Start:
11:20 (Holm)
Framme: 
15:00 (Hall)
Tilbake:
16:00
Starttemperatur:
+ 4 * (Vennesund)
Vær:
Delvis skyet / sol - overskyet. Regnbyge.
 
 
 
 
Den siste hvile - fra hedenske hauger til vigslet jord
  
I lengre tid hadde jeg hatt lyst å gå kulturminneløypa på Holm i Bindal, og denne skjærtorsdagen passet det fint. Etter en knappe to timers kjøretur til Vennesund, parkerte jeg bilen og tok ferga over til Holm. Jeg labbet i vei noen hundre meter langs kystriksveien mot den iøynefallende Solstad kirke, som ligger kloss inntil veien, før jeg tok til venstre i et veikryss. En gjeng syklister suste forbi, og noen minutter seinere var de på vei tilbake igjen.    
 
 
 
 
Naglene i Bindals kommunevåpen skal symbolisere områdets lange båtbyggertradisjoner.
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
Den nåværende Solstad kirke er fra 1888, etter at den forrige kirka ble flyttet til Lande i Tosen.
 
 
 
Var litt i tvil om nøyaktig hvor løypa startet, selv om jeg visste at det skulle være i nærheten av Holm camping. Men da et stort skilt i veikanten kom til syne, var all tvil borte. Kulturminneløypa består av flere poster spredt rundt omkring i terrenget, og begynner med å gå straka vegen nedover mot sjøen - dvs. den ytterste delen av den kronglete Bindalsfjorden. Det var godt å bytte ut asfalten med grus, og jeg så fram til en fin vandring i gammelt kulturlandskap.
 
 
 
 
Helt uproblematisk å finne utgangspunktet for kulturminneløypa.
 
 
 
Nede i fjæra kunne et nytt skilt informere meg om at jeg nå hadde to valgmuligheter. Jeg bestemte meg for å gå mot noen gravhauger til å begynne med, så fikk jeg ta den gamle kirkegården nærmere i øyesyn seinere på turen.  
 
 
 
 
Jeg velger å gå til venstre først.
 
 
 
Klikk på bildet for å forstøre.
 
På vei mot de gamle gravhaugene passeres denne naturperlen ved Bindalsfjorden.
 
 
 
 
 
Langs kulturminneløypa.
 
 
 
 
Det tok ikke lang tid før jeg var framme på Langstranda, der en av postene befant seg. Her - helt ytterst i Bindalsfjorden - var det en rik flora og fauna som bar preg av nærheten til storhavet, kunne jeg lese på et info-skilt. Stien slynget seg så innover skogen, og ganske snart stod jeg ved terskelen til et gravfelt fra jernalderen (tidsepoken før vikingtida), bestående av hele 22 gravhauger og to gravrøyser.
 
 
 

Framme ved gravfeltet. 
 
 
 
 
Sitat fra infotavla (post 4):
"Da dette gravfeltet ble anlagt, gikk sjøen ca. 5 m høyere opp. Beiting i området var mer intensivt og busk og kratt var borte. Gravminnene var derfor godt synlige fra fjorden. Det er sannsynlig at denne gravplassen hørte inn under gården Holm. Den kan ha vært brukt av bare én familie, men siden det er så mange graver her, tror vi at flere familier har brukt samme gravplass over flere hundre år."  
 
 
 
 
 
Da haugene ble anlagt lå de nærmere strandlinja og var godt synlig fra fjorden.
 
 
 
 
Jeg tok meg mellom de gamle gravhaugene, og prøvde å forestille meg hvordan både landskapet (fritt for kratt og en høyere strandlinje) og samfunnet (skikker og trosforestillinger) måtte ha artet seg for vel 1500 år siden. Med ett står jeg foran en haug som er større enn de andre. Jeg leser:
"Denne båtformede langhaugen er 39 m lang, 8,5 m bred og 1,9 m høy. Størrelsen på haugen betyr sannsynligvis at den døde hadde høy sosial status. Familien alene kunne ikke makte å bygge en så stor haug. De måtte ha fått hjelp fra lokalsamfunnet. De store gravhaugene var ofte forbeholdt husbonden og husfruen i hver generasjon på gården."
 
"Det at en gravhaug har båtform, behøver ikke å bety at det ligger en båt i haugen. Formen kan være symbolsk. Utgravninger på Helgeland har vist at det like ofte er skip å finne i runde hauger som i lange hauger." 
 
 
 
 
 
Det var nok ingen hvem som helst som ble hauglagt i denne 39 m lange båtformede langhaugen.
 
 
 
 
Ett er i hvert fall sikkert - båten har til alle tider vært viktig for bindalingene. Bindal er da også først og fremst kjent for sine lange og rike båtbyggertradisjoner. Stien mellom postene var i grunnen god nok, selv om merkinga var av litt ymse kvalitet.
 
 
 
 
 
Arkeologer mener at gravminner og gravfunn er bevis for fast gårdsbosetting i jernalderen.
 
 
 
 
Stoppet opp ved ei ansamling stein som lå i en rektangulær form (ca. 17 x 6 m). I terrenget rundt var det ikke en eneste stein å se, og formasjonen var utvilsomt laget av menneskehender. Lurte først på om det kunne være restene av et hus, men det mest sannsynlige er vel at det er ei av de to gravrøysene som skulle befinne seg blant alle haugene. Neste post på programmet var å ta meg opp på den såkalte Utsikten - en framstående knaus med fri sikt i de fleste retninger.
 
Noen minutter seinere kunne jeg se ned mot Holm og Holmsvågen, samt nordspissen av Austra, der jeg ei mainatt i 2008 overnattet i telt. Når det gjelder flere av stedsnavnene her på Bindalshalvøya, så skal de være svært gamle. Sitat fra ei av infotavlene:
"I den eldste tiden gav folk bostedene eller gårdene sine enkle, usammesatte navn som sa noe om naturforholdene på stedet. Enstavelses stedsnavn som Holm, Hald og Heil er trolig tegn på at det var i dette området den første bosetningen i Bindal fant sted."
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
Utsikt mot Holmsvågen og øya Austra, der nysnøen vitner om at april kun er to dager gammel. 
 
 
 
 
I tillegg til gravfeltene og stedsnavnene som indikator for gammel bosetting, er det også blitt gjort funn av et runebryne, dvs. et bryne med innrissede runer, i jordsmonnet på gården Holm. Brynet er datert til omkring år 600 (kilde: informasjonstavla på stedet). Like ovenfor gården ruver det 77 m høye Torberget - en bratt og iøynefallende fjellknaus. Hvor gammelt dette navnet er, skal være usagt, men utenkelig er det ikke at berget har fått navn etter den norrøne guden Tor.
 
I nyere tid har det vært både handel og ekspedisjon på Holm, og stedet hadde eget postnummer. I 1957 kom både strøm og riksvei. Jeg gikk tilbake igjen, langs gravhaugene, og til det tilrettelagte friluftsstedet med grillhytte og platting. Oppå plattingen var det satt ut bord og benker, med en strålende utsikt mot Bindalsfjorden og Sømna på nordsida. Her fant jeg det betimelig å ta meg en matpause, før jeg fortsatte vandringen langs kulturminnestien mot den gamle kirkegården.  
 
 
 
 
 
Fra hedenske gravhauger vendes blikket mot vigslet jord. 
 
 
 
 
Noen høye trær gjorde kirkegården lett å få øye på. Den første kirka skal ha blitt bygd her på Solstad i årene 1642-43. En ny, rødmalt kirke med kuppel stod ferdig i 1734, da den gamle hadde forfalt. Den nye kirka fikk stå i drøyt 150 år, før den i 1888 ble flyttet til Lande i Tosen. Samme år ble nåværende kirke oppført - ikke på Solstad, der de to foregående kirkene hadde stått, men på Holm. Navnet forble imidlertid uendret - Solstad kirke (kilde: Bindal kommunes nettsider).
 
Her stod jeg altså ved den opprinnelige kirkegården på Solstad, som var en egen post i kulturminneløypa. På infoskiltet, som jeg selvsagt måtte ta meg tid til å lese, stod det bl.a.:
"I og med at dette var hovedkirkegården i Ytre Bindal i 250 år, var det kirkegård her som det i dag ligger jorder. Vi kan se små forhøyninger på jordene etter gravplassene. Dessverre er de fleste gravminnesmerkene borte, men av de som er igjen, tror vi at det var vanlig at de rikeste i samfunnet hadde jernplater, mellomklassen hadde jernkors og de fattigste trekors eller ingenting."
 
 
 
 
 
Noe er bevart av det som var hovedkirkegården i ytre Bindal fra 1643 til 1888.
 
 
 
 
Tilbake ved utgangspunktet for kulturminneløypa, kunne jeg alltids valgt å gå den korte veien tilbake til fergeleiet, men når jeg nå først var her ute på Bindalshalvøya og klokka bare var to, tok jeg i stedet beina fatt og fulgte veien videre mot Hall (kartverket opererer med formen Hall, mens den alternative skrivemåten er Hald, og viser ifølge O. Rygh til at lendet heller). Noe folk var å se langs veien. Tanken var å følge en sti rundt nordspissen av halvøya, til Røytvoll, men så langt kom jeg meg aldri.   
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
På vandring gjennom kulturlandskapet.
 
 
 
 
 
 
Til å begynne med ser stien lovende ut, men den forverrer seg betraktelig.
 
 
 
 
Stien som var avmerket på kartet viste seg verre enn antatt. Terrenget var vått og til dels gjørmete, i tillegg til at stien var "ihjelkjørt" av diverse doninger. Etter en knapp km var det definitivt slutt, da to velvoksne elger sperret veien. Det er bestandig stor stas å få se disse flotte dyrene, men å gå i nærkamp var jeg lite lysten på. Det kunne fort blitt - om ikke håndgemeng - så i hvert fall "fotgemeng". Jeg trakk meg ydmykt tilbake og trasket i vei mot Holm.
 
Vel 200 meter fra fergeleiet så jeg bommen gå ned og ferga legge i vei over fjorden. Dermed var det bare å belage seg på en times venting på neste fergeavgang. Det gikk greit, og en sel kunne by på litt underholdning ved moloen. Noe småkald kunne jeg omsider gå ombord og få i meg en kopp kaffe.