helgetur.net 
- på tur i natur og kultur på Helgeland 
   Home      401 Bjoerntinden
 
Tur nr. 401 / 10. - 11. jun. 2011:
 
Bjørntinden Rødøy / Meløy
          Dag 1 - bestigning i midnattssol 
 
 
 
 
Kartlink
 
 

Utsiktsbilder
 
 

 
 
 
 
 
 
nn 
 
Dag 1: 
 
Start:
19:00 (ca 3 km sør for Ågskardet fergeleie, Fv17)
Framme: 
00:50 
Starttemperatur:
+ 25 * ca 
Vær:
Sol fra klar himmel.
 
 
 
 
Bestigning i midnattssol 
 
Etter at en hetebølge hadde skyllet over Nordland som en temperaturmessig tsunami, og skapt flom og vanskeligheter flere steder, så jeg mitt snitt til å stikke opp i høyden. Bjørntinden i Rødøy kommune, lengst nord på Helgelandskysten, hadde pekt seg ut som førstevalget. Turen skulle foregå på kvelden og natta - av tre grunner. For det første passet det best rent transportmessig. Dernest ville jeg unngå den brennende middagssola, og jeg hadde dessuten et håp om å bevitne midnattssola fra toppen.
 
Jeg hadde ikke før gått i land, etter en 2,5 timers lang reise med Nordlandsekspressen, før jeg satt på bussen mellom Vågaholmen og Ågskardet. Utenom meg var det kun et eldre ektepar som var passasjerer. 
 
Bussjåføren viste seg å være rimelig godt kjent i fjellene her omkring, og beskrev turen til Bjørntinden i entusiastiske ordelag. Selv brukte han å bestige toppen en gang hver sommer, og mente at jeg var noe tidlig ute med tanke på snøforholdene i fjellet. Han pekte for øvrig ut det tilsynelatende stusselige Teppfjellet som sin personlige favoritt, fordi man kunne "se det aller meste av Rødøyfjerdingen og Meløyfjerdingen derfra". Den trivelige sjåføren stoppet og slapp meg av der hvor stien begynner.    
 
 
Klikk på bildet for å forstørre. 
 
Blokktinden (t.h.) og lille Blokktinden. 
 
 
 
Stien var til å begynne med god oppover den skogbevokste og småbratte lia, men den ble straks dårligere. Jeg klarte etter hvert å rote meg bort fra den og inn i tettvokst skog og kratt - noe som sikkert kan tilskrives at jeg var uoppmerksom. Men jeg visste at disse forholdene ikke ville vare lenge, for snart ville jeg komme over skoggrensen og inn i det flate Austerskardet. Dessuten begynte jeg allerede nå å få en formidabel utsikt, og særlig gjorde Blokktinden i sør og øyene i Meløy inntrykk.  
 
Selv om det var varmt var det likevel en levelig temperatur her oppunder Svartisen med "bare" ca 25 grader i skyggen. Ikke desto mindre anså jeg det som regelrett selvpining å gå med bukse, så shorts ble bekledningen resten av turen. 
 
 
 
 
Nordvestover mot Ågskardet, Åmnøya og Meløya.
 
 
 
 
 
Endelig er skogen et tilbakelagt stadium, og det svært lettgåtte Austerskardet ligger foran mine føtter.
 
 
 
Innover Austerskardet var terrenget som forventet svært lettgått, og etter å ha passert bekken som renner gjennom skardet kom jeg på den merkede stien igjen. Jeg stusset litt over en liten steinmur som jeg gikk forbi, og lurte litt på hvor gammel denne kunne være. Det var også sau på beite i området.
 
Helt innerst snevrer skardet seg inn, og etter ei lita kneik kommer en opp på et lite platå. Selv om den merkede løypa mot Bjørntinden vrir seg videre oppover den slake fjellsida i sør, fortsatte jeg i stedet et par hundre meter rett fram, der jeg visste det skulle befinne seg et flott utsiktspunkt på kanten mot Holandsfjorden. 
 
 
 
 
Jeg nærmer meg kanten av stupet.
 
 
 
Etter å ha skrevet meg opp i ei turbok gikk jeg fram mot utsiktspunktet. For en utsikt! Flere hundre meter under meg slynget den vakre Holandsfjorden seg østover - helt inn mot Svartisen. Også Helgelandsbukken inntok et naturlig blikkfang i den samme retninga. Utsikten nordover kysten var dessuten upåklagelig.
 
 
 
 
Holandsfjorden i all sin prakt.
 
 
 
Jeg bestemte meg for å bli her ei stund, og gikk i gang med å tilberede "middag" - seint på kveld. La fra meg en del klær og mat, samt soveposen, som jeg ikke behøvde å drasse med meg opp på Bjørntinden. Grunnen til at jeg hadde valgt å ta med sovepose var at jeg regnet det som rimelig sikkert at jeg ville ha svært god tid på meg før morrabussen kom. Derfor kunne jeg like gjerne slappe av et par, tre timer i soveposen for å korte ned tida. Jeg tok det da også ganske piano hele veien. 
 
 
 
 
Middagen er straks klar.
 
 
 
 
 
 
Pølsemannen fornekter seg ikke...
 
 
 
 
Det bar videre oppover fjellsida i sør. Jeg var påpasselig med å etterfylle tolitersflaska med vann der dette lot seg gjøre, da man aldri er garantert å finne vann høyt til fjells. Tabben med å "gå tom" hadde jeg gjort litt for mange ganger tidligere. 
 
 
 
 
 
Jeg vender ryggen til den vakre utsikten mot Holandsfjorden og legger kursen oppover fjellsida i sør. 
 
 
 
 
Etter å ha rundet den nærmeste fjelltoppen (bildet over) på vestsida kom jeg nå over i sørhellinga. Blokktinden og lille Blokktinden speilet seg i den blikkstille Tjongsfjorden, og hadde fått et lillaaktig skjær av den lave kveldssola. Tankene ble henført til nasjonalromantisk malerkunst fra 1800-tallet, skjønt - dette var langt flottere en noe maleri.    
 
 
 
Klikk på bildet for å forstørre.
 
Den maleriske Blokktinden speiler seg i Tjongsfjorden.
 
 
 
 
På forhånd hadde jeg tegnet inn ruta på kartet - etter en ruteangivelse i regi av Polarsirkelen friluftsråds turbok på nett - for øvrig et meget bra nettsted for turinteresserte. Den fulgte i grove trekk terrenget på en logisk måte, men rett før Bjørntinden gikk den plutselig ned i brattene mot Bjørntinddalen i stedet for å følge de slake høydedragene bortover Kjølen. Som ventet var det anstrengende å ta seg fram her. Fryktelig bratt var det ikke, men da det var sleipt og vått måtte jeg likevel trå varsomt.        
 
 
 

Bjørntinden bader i kveldssol. Jeg har lyst å følge høydedragene videre, men et ruteforslag tilsier noe annet.
 
 
 
 
Omsider kunne jeg ta fatt på selve tinden, som var av det medgjørlige slaget. Klokka begynte å nærme seg ett, og det var ikke lenger tvil om at jeg ville få oppleve midnattssola. Snøflankene oppover tinden ble farget i en gylden farge, og snart kunne jeg plassere beina på toppen av Bjørntinden (887 moh).  
 
 
 
 
 
Nordlandsnatt i juni.
 
 
 
 
 
 
Snart på toppen.
 
 
 
 
 
 
Målet er nådd, og jeg blir belønnet med en strålende utsikt.
 
 
 
 
 
 
Solbrent og tilfreds.
 
 
 
 
Klokka var nå blitt ett, og ei fullblods midnattssol lyste over halvøya Kunna - nøyaktig i nord. Utsikten var storslått i alle retninger. Rett nedenfor Bjørntinden, i sør, lå den speilblanke Tjongsfjorden, omgitt av en mengde tinder. Svartisens evige iskappe bredte seg i øst, mens jeg i vest så utover et mangfoldig øyrike. Og i nord skinte som sagt midnattssola.
 
Før jeg tok fatt på tilbaketuren kunne jeg bokføre årets første bestigning av Bjørntinden. Jeg la imidlertid merke til at fjelltoppen hadde hatt en god del besøk sist sommer og høst.   
 
 
 
 
 
Klokka ett er sola på sitt laveste og ses over halvøya Kunna - nøyaktig i nord, sett fra Bjørntinden.